Nevrotisk, jeg???

Enkelte ganger føler jeg at jeg har et eller annet syndrom. Dette kommer spesielt godt til syne hver gang jeg setter meg bak rattet på en bil.
Jeg må bare innrømme det først som sist; jeg liker ikke å kjøre bil, jeg føler meg veldig lite selvsikker, og jeg ber mye til Gud. Ikke dermed sagt at jeg til stadighet havner i ugunstige situasjoner, jeg bare liker det ikke. Bilen er et middel som får meg fra A til B, og jeg ser helst at B befinner seg landlig til. Gjerne i en radius på +/- 10km.
Før jeg setter meg i bilen vil jeg helst vite hvor jeg skal, hvilken vei jeg skal kjøre for å komme til bestemmelsesstedet, og jeg må gå igjennom ruta noen ganger i hodet mitt for å være sikker på at ingenting vil komme bardust på meg.
Av og til så skjer det selvsagt ting en ikke kan forutse. Som den gangen et par gater i byen var sperret av grunnet graving, og jeg ikke fikk tatt den ruta jeg hadde fastlagt i hodet mitt. Dermed fikk damen angst og kjørte ut av byen, - og inn i byen igjen for å "prøve på nytt" som jeg lettere beskjemmet kalte det inni hodet mitt. Vel inne i byen igjen parkerte jeg på en parkeringsplass som ligger så langt fra sentrum som overhode mulig. Jeg tar ingen sjanser. Jeg går. Mange hevder at fordelen ved å kjøre bil fremfor buss er at man slipper å gå så mye. Og man slipper å vente. Vente delen har forbedret seg betraktelig siden jeg fikk lappen, men den der gå delen merker jeg ikke så veldig mye til. Jeg tror neppe jeg har sett så mye av byen jeg, som det jeg gjør nå.
Mitt alter ego som dukket opp da jeg kjørte avisa i et par uker her i høst, og som sørget for at damen kjørte rally i de tidlige timer har muligens avgått ved døden.

Antakeligvis av kjedsomhet.

Dessuten var jeg jo hos optiker. Hun mente at jeg lå på grensen til få lov til å kjøre uten briller. Etter det er jeg veldig nøye på å ta på meg briller før jeg går ut døra. I går morges hentet jeg mamma etter nattevakt. Klokka var 07.30 og det var heller mørkt ute. Men en del trafikk. Etter å ha kjørt noen kilometer synes jeg liksom lysene på bilene var så pussige. Det var som å komme inn i julegata en tidlig og lett tåkete morgen. Med lett panikk konstaterte jeg få sekunder etterpå at brillene lå igjen på kommoden hjemme. Det var jo egentlig ingen krise. Jeg er ikke blind uten briller. Men tenk om det skjedde noe? Jeg er stadig hellig overbevist om at noe kommer til å skje. Gjerne på grunn av noe jeg selv har gjort, eller ikke gjort.

Har jeg låst ytterdøra?
Husket jeg å lukke porten?
Låste jeg bilen?

Det sier seg selv at jeg ikke trenger treningskort på SATS. Jeg går mye. Frem og tilbake. Frem og tilbake.


(Bildet er hentet fra www.sxc.hu)