We are the world...

Jeg kan med stolthet melde at TV aksjonen forløp uten problemer!
Det var egentlig veldig hyggelig å gå. En alternativ søndagstur sammen med min kjære. De som ga var riktig så gavemilde. Og det har jo mye å si for motivasjonen.

Dessuten oppdager man så mange flotte plasser man aldri ville visst fantes når man går sånn fra dør til dør på den måten.

En annen ting som er litt spennende med å gå å banke på dører er at man kan se litt nøyere på hvordan folk har det i hagene sine. Uten at det virker påfallende. Denne dagen har man liksom et påskudd. Og det er utrolig mange flotte hager der ute altså. Fantastisk hvor flinke mange er til å gjøre det fint rundt seg selv om hagen er liten. Det er jo ikke bare penger man samler seg på denne turen. Man får også mye inspirasjon rundt omkring!

Men jeg tror allikevel jeg ikke er en kandidat for utøvende kikking. Det får holde med denne ene dagen. Den dagen der jeg ufrivillig vandrer inn i hagen til fremmede fordi jeg ikke finner inngangsdøra, banker på døra til vedskjulet eller vaskerommet, og når jeg forgjeves prøver å finne de riktige ordene på engelsk.
For hvem har vel forberedt en engelsk tale midt i tjukkeste sørlandet?
Jeg var få sekunder unna å begynne å synge We are the world med forvirrede øyner og bøssa som rytmeinstrument når kona i huset kom meg til unnsetning med en liten latter...
Neste år skal jeg ha en fremmedspråklig backup plan.
Bare sånn i tilfelle...

Tampongdamen

Få ting er så kjedelig som å søke jobb etter jobb og få avslag.
Ikke gjør det underverker for personligheten min heller. Jeg ser knapt et menneske de dagene jeg ikke jobber ekstra på en omsorgsbolig for eldre. Det er hakket før jeg tar etter bikkjene og begynner å jakte på syklister...
Av og til tar jeg meg en tur til byen. Penger er det heller labert med, så det er mest for å komme seg ut, ha en grunn til å ta på seg BH. Ett eller annet mystisk skjer med meg når jeg ikke har fast jobb. Ikke bare blir jeg langsomt forvandlet til en heller ulekker versjon av meg selv, men omgivelsene mine tar farge av det også.
Soverommet er fullt av tøy. Tøy som har vært i vasken og i teorien er rent...
Gamle aviser, reklame og garnnøster flyter over hele stua.
Til og med veska mi er full av rot. Kvitteringer fra matbutikken, sjokoladepapir jeg gjemmer for at ikke samvittigheten min skal se det, bind og tamponger overalt!

Her om dagen begynte de å røsse ut av veska mi.
Det er offisielt. Jeg har blitt hun gale tampongdamen uten BH.
...og hvem vil vel gi henne en jobb?

Muskeldame

Jeg prøver å ikke klistre trynet mitt på bloggen med mindre det er noe jeg vil vise frem som krever en eller flere kroppsdelsblottinger. Men denne gangen må dere altså leve over med et bilde av undertegnede.

Først og fremst er det fordi jeg på dette bildet er overtrøtt klokken 4 om natten og overlykkelig fordi Thomas har tusjet på meg. Jeg slutter aldri å bli forundret over hvor lite som skal til for å glede noen som strengt tatt burde lagt seg for lenge siden, og som i tillegg har feiret snøen med et glass vin for mye.

En annen grunn til å vise frem bilder av meg selv er at jeg etter to timer med snømåking ser ut som om jeg bor på treningsstudio.
Hvilket jeg ikke gjør.
Sjokk.

Nevrotisk, jeg???

Enkelte ganger føler jeg at jeg har et eller annet syndrom. Dette kommer spesielt godt til syne hver gang jeg setter meg bak rattet på en bil.
Jeg må bare innrømme det først som sist; jeg liker ikke å kjøre bil, jeg føler meg veldig lite selvsikker, og jeg ber mye til Gud. Ikke dermed sagt at jeg til stadighet havner i ugunstige situasjoner, jeg bare liker det ikke. Bilen er et middel som får meg fra A til B, og jeg ser helst at B befinner seg landlig til. Gjerne i en radius på +/- 10km.
Før jeg setter meg i bilen vil jeg helst vite hvor jeg skal, hvilken vei jeg skal kjøre for å komme til bestemmelsesstedet, og jeg må gå igjennom ruta noen ganger i hodet mitt for å være sikker på at ingenting vil komme bardust på meg.
Av og til så skjer det selvsagt ting en ikke kan forutse. Som den gangen et par gater i byen var sperret av grunnet graving, og jeg ikke fikk tatt den ruta jeg hadde fastlagt i hodet mitt. Dermed fikk damen angst og kjørte ut av byen, - og inn i byen igjen for å "prøve på nytt" som jeg lettere beskjemmet kalte det inni hodet mitt. Vel inne i byen igjen parkerte jeg på en parkeringsplass som ligger så langt fra sentrum som overhode mulig. Jeg tar ingen sjanser. Jeg går. Mange hevder at fordelen ved å kjøre bil fremfor buss er at man slipper å gå så mye. Og man slipper å vente. Vente delen har forbedret seg betraktelig siden jeg fikk lappen, men den der gå delen merker jeg ikke så veldig mye til. Jeg tror neppe jeg har sett så mye av byen jeg, som det jeg gjør nå.
Mitt alter ego som dukket opp da jeg kjørte avisa i et par uker her i høst, og som sørget for at damen kjørte rally i de tidlige timer har muligens avgått ved døden.

Antakeligvis av kjedsomhet.

Dessuten var jeg jo hos optiker. Hun mente at jeg lå på grensen til få lov til å kjøre uten briller. Etter det er jeg veldig nøye på å ta på meg briller før jeg går ut døra. I går morges hentet jeg mamma etter nattevakt. Klokka var 07.30 og det var heller mørkt ute. Men en del trafikk. Etter å ha kjørt noen kilometer synes jeg liksom lysene på bilene var så pussige. Det var som å komme inn i julegata en tidlig og lett tåkete morgen. Med lett panikk konstaterte jeg få sekunder etterpå at brillene lå igjen på kommoden hjemme. Det var jo egentlig ingen krise. Jeg er ikke blind uten briller. Men tenk om det skjedde noe? Jeg er stadig hellig overbevist om at noe kommer til å skje. Gjerne på grunn av noe jeg selv har gjort, eller ikke gjort.

Har jeg låst ytterdøra?
Husket jeg å lukke porten?
Låste jeg bilen?

Det sier seg selv at jeg ikke trenger treningskort på SATS. Jeg går mye. Frem og tilbake. Frem og tilbake.


(Bildet er hentet fra www.sxc.hu)

Brev til banken.

Hei Nor Bank mann. Eventuelt dame.

Jeg sitter her med en pakke jeg har mottatt fra dere. En såkalt student kunde total pakke ting. I tillegg til nytt bankkort og kredittkort, har jeg også fått et par andre ting.
En fiffig nøkkelring sak, i veldig fancy design, to sånne putte-på-bagasjen-sin remme ting, og klistremerker! (*klappe i hendene*).
Egentlig har jeg et par spørsmål angående dette.

Det står nemlig her i brosjyren min at disse klistremerkene kan jeg putte bakpå armbåndsur, i timeplanleggeren min og andre steder der dette er behovsprøvd.
Nå er saken den at jeg ikke har noe armbåndsur, og ei heller har jeg noe liv, så jeg har heller ingen timeplanlegger som jeg kan putte klistremerker i. Og jeg føler nå, etter veldig mange kopper med koffeininnholdig drikke og en kopp vaniljesaus som jeg stjal fra mamma og pappa, at jeg trenger å putte disse klistremerkene et sted.
Spørmål nr 1 er derfor om kanskje mannen/damen har et forslag til hvor jeg kan putte disse klistremerkene mine?

Jeg har også en kreativ løsning på dette "problemet" mitt da.
Nå i dette reklameorienterte samfunnet.- Og det er at jeg eventuelt tatoverer inn infoen som står på klistremerket på min egen kropp. Av rent estetiske grunner så vil jeg da helst ikke ha denne tatoveringen i ansiktet, men jeg tenker da at jeg muligens kunne tatovert dette på armen, eller kanskje nederst i korsryggen. (plassering kan diskuteres) Jeg kan garantere for at jeg til stadighet vil vise deres logo med jevne mellomrom, siden jeg har det med å kle av meg offentlig. Både i tide og utide.
Spørsmål 2 er derfor om dere ville være villig til å finansiere denne tatoveringen? Som en slags reklame for deres bank da. Og som en sikkerhet for meg, når jeg roter meg bort.

Jeg venter spent på svar.
Vennlig hilsen en meget fornøyd kunde
- Lena , Kunde Nr: ********


...Jeg fikk aldri svar fra Norbanken.
Pussig.